Lushaugen

"Lushaugen" ble bygd rundt 1920, og var opprinnelig en karantenestasjon, eller avlusningsstasjon, for fiskere og fangstfolk som kom til Vardø. Anlegget besto da av to bygninger, der den andre fungerte som vaskeri. Grunnet en gradvis forbedring i den allmene helsen ble det etter hvert vurdert at Lushaugen ikke lenger var nødvendig, og avlusningsstasjonen ble nedlagt.

Under 2. Verdenskrig ble byggene overtatt av tyske soldater, og den ene av bygningene ble sprengt under tilbaketrekningen i 1944. Bygningen som sto igjen ble etter krigen kalt "Lushaugen" på folkemunne, og har i årenes løp vært internering for landssvikere, eldresenter og ungdomsklubb. Bygget sto tomt i mange år, før det på 1980-tallet ble valgt som hovedbygg for Vardømuseene, senere Varanger Museum IKS avd. Vardø, og gjennomgikk et omfattende restaureringsarbeid.

Lushaugen besto opprinnelig av utstillinger i første og andre etasje, der utstillingen i første etasje var en byhistorisk vandring der viktige hendelser og perioder hadde sine egne seksjoner. Utstillingen ble forandret flere ganger, blant annet ved at hekseprosessene fikk en egen utstilling i tredje etasje, der det fra før av var Nansen-utstilling, og at rommet om kontakten med Russland ble gjort om da Pomormuseet ble åpnet i 2005.

I andre etasje på Lushaugen holdt museets administrasjon til, her fantes også mindre naturhistoriske utstillinger med vekt på museets første samlinger.

Høsten 2011 ble det gjort målinger av luftkvaliteten på Lushaugen, og i november samme år ble museet stengt pga. høye forekomster av muggsopp. Museets ansatte har nå kontorer på Husegården i Kristian 4s gate, og det jobbes kontinuerlig med å finne nye lokaler til utstillinger, kontorer og arkiv. Driften av Pomormuseet, Partisanmuseet og Steilneset Minnested fortsetter som vanlig.